Larvik 19.01.2021
BRYTNINGSTID.
Vi er inne i en brytningstid. Papirarkiv suppleres med digitaliserte løsninger, nytt stoff produseres og lagres digitalt. For å hente frem og forstå digitalisert materiale trengs kompetanse og teknisk utstyr. Mens vi i 500 år klarte vi oss med boktrykkerkunst, egne øyne og eget hode, har vi de siste 50 år utviklet en rekke teknologiske løsninger. Noen av disse er vi i dag knapt nok i stand til å utnytte lenger. Kassett, CD og floppy disc er foreldet, mens pinkoder, passord og sky fortsatt er «in». Om fremtiden kan hente frem historisk materiale slik vi kunne, er tvilsomt. Vi burde kanskje ta papirkopi for sikkerhets skyld? Og arkivere passord og pinkoder på papir?
De underliggende systemer som trengs for å få samfunnet til å fungere kaller vi gjerne for infrastruktur. Anund I. Allum (1945) og Jan W. Krohn-Holm (1982) sine bøker bidro med mye materiale om dette. Men etter som tiden går oppstår historiske hull som burde fylles. Hva vet vi om ti år om møllene? Vannforsyningen? Elforsyningen? Veiene? Landhandleriene? Kaféene? Buss-, melke- og godsrutene? Benzinstasjonene? Forsamlingslokalene? Laksefiskene? Mange tema som burde vies omtanke. HHL og medlemmer kunne bistå med mye materiale for dem som vil skrive.
Tor Bjørvik har fullført sagbruksboka, hele 54 sagbruk er omtalt over 208 sider, også et sagbruk som ikke ble realisert. I over fem hundre år har det vært sagbruk i Larvik, små og store. Drevet med vannkraft, damp og el, på Risøya, Ødegården og i Buggehølet. Nå er det meste borte, sagbrukstomta i Hammerdalen er blitt parkeringsplass. Det var tid for å sikre historien, på papir.
Gjør det selv / Do it yourself het det tidligere, - det ble sett som en fordel at man kunne fikse ting selv. Nå heter det «Gjør det for meg». Tidligere var egeninnsats nødvendig, nå kreves egenkapital og profesjonalitet, egeninnsats er ofte umulig. Denne utviklingen kommer til syne over alt: Vi unngår forpliktelser og betaler oss ut av forventninger, forpliktelsesfrie Facebookgrupper foretrekkes fremfor foreninger. Er vår generasjon den siste som tar kollektivt ansvar, den siste dugnadsgenerasjon? Bygdetunet ble realisert gjennom stor dugnadsinnsats av tidligere generasjoner, fra 1984 og fremover, Er slikt tenkelig i dag?
Selve «foreningsmodellen» kommer stadig oftere under press, og uten ildsjeler kan mye snart dø hen. Utviklingen er skummel, også for HHL. Må vi finne andre måter å drive på, måter som kan passe yngre og mer krevende «kunder»? Må dugnad som innsatsfaktor i vårt tilbud reduseres? Vil publikum betale for det tilbudet som HHL gir? Hva betyr interessen for dugnadsinnsats og betalingsvilje for HHLs fremtidige tilbud?
Mvh
Reidar Bergene Holm
