Minner fra min barndoms Eskedal.
Oppvokst på liten gård og er nr 7 av 7 søsken. Alle de 5 første kom på de første 8 åra av mor og fars ekteskap. Så plutselig 5 år etter kom en gutt til og så spratt jeg ut 2.5 år etter det igjen. Da var vi 7.
Mora mi var da 41 år og sliten men positiv. Jeg var ekstra velkommen for brødrene mine, særlig den eldste Arne var glad for jente nr 2.Min søster Ingeborg var 13 år eldre enn meg. De andre 5 var gutter.
Jeg vokste opp i trygge forhold, blei tante da jeg var 5.5 år til en gutt og snart etter tante til ei jente.
Den ene søstra jeg hadde var blitt mamma her til den jenta, og de bodde ikke så langt unna oss så vi kunne gå på beina oss i mellom.
Dette var i krigsåra 1944, 1945, og like etter i 1946 kom tanteunge nr3 og i 1947 kom en tanteunge som en 3. bror hadde fått i sitt ekteskap.
I den tida var det ofte besøk hos mine foreldre, mye mer enn det er nå for tida, så jeg blei veldig glad I og barnepike etterhvert for alle som kom. Alt i alt etter mine 3 eldste søsken hadde jeg 11 tanteunger(nieser og nevøer)
Vi blei godt sammensveiset disse åra, og i den tida jeg blei voksen og fikk mann og barn, slo vi følge med mine 2 yngste brødre som fikk barn på samme alder som våre. Altså 2 barn hver - til sammen 17 barnebarn for Helga og Rikard Eskedal
En bror av meg var singel i all sin tid.
I grenda Eskedal var det 4 bondegårder, alle 4 ganske like store. Det vokste opp 25 barn her, og det i en periode 1920 til 1939. Jeg var den yngste og Marie i nabogården Nestua, like nedenfor oss var eldst av alle. Hun ble faktisk mamma til ei jente samme året som jeg ble født, så der kom det ei venninne for meg opp igjennm åra. For denne jenta, Helga var jo ofte på besøk hos mormor Karen.
Tre av de 4 gårdene lå helt tett oppi hverandre , vi i midten av dem og Karen nedenfor.
Karens mann Harald var lenge sykelig så hun ble enke lenge før jeg husker, og hadde 6 barn som levde opp: Marie, Thorbjørn, Gunnar, Einar, Ragnhild og Jacob. En gutt døde nyfødt. Alle født mellom 1920-1930
På den tredje gården øverst bodde min mors søster, artig at disse to, Helga min mor og Laurine ble gifte med 2 naboer her.
Min tante Laurine fikk 5 døtre med sin Magnus: Hilda, Marie, Ruth, Maren og Synnøve i perioden 1923-1936
Så kommer vi til den fjerde gården som lå litt borte på sletta alene. Der var det Lars og Lydia som levde et lykkelig liv og fikk 7 barn:
Solveig, Alma, Aslaug, Ole, Ruth, Karin og Bjørg, alle født melom 1923-1938 altså en periode på 15 år
På alle gårdene var det kuer, sauer, gris, hester, høner - ganske like store besetninger etter det jeg husker.
Hos oss dro de største guttene ut til egen familie, og kanskje andre gårder for å jobbe for mat og sikkert ikke så mye annet oppgjør.(kanskje noen klesplagg)
Jeg kan huske mora mi fortalte at ho hadde et ærend i nabobygda og da så ho sin nesteldste sønn stod ved hoggestabben og kløvde ved hos bestefaren sin. Han var ikke store gutten enda. Litt såre tanker kanskje?
Eldstegutten var hos ei tante på en gård litt lenger unna. Var nok ikke hjemme så ofte den sommeren. For det måtte jo være sommerjobb, for skolen skulle jo også passes, og lekser skulle gjøres. De gikk på skolen hver annen dag i den tida. Lørdag var også skoledag.
Hjemmelekser hadde de, og noe var utenat-lekse, skulle altså pugges, salmevers, geografi med elver og byer osv.
Med skam og si var jeg kanskje litt bortskjemt.? Alle de 3 andre var også litt borte hos noen for å hjelpe til, men jeg vil skylde på at mora mi vel var såpass «VOKSEN» og sliten, da jeg blei så stor at hun trang meg for å kunne hjelpe til litt hjemme.
Det var oppvask, klesvask, litt fjøsstell, middagsstell ,golvvask og ikke å glemme «gjeting» av kuer
Alle 4 gårdene hadde bryggerhus som vi benyttet hver sommer. Så tidlig vi kunne flyttet vi ut der, og da var det storrengjøring av «framhuset» som vi kalte hovedhuset.
Vi benyttet jo soveplassene våre fremdeles der inne, men alt praktisk skjedde i bryggerhuset hos oss ialle fall. Det var separator, kinne(kjerne kalte vi det)
Stor bakerovn, skorsteinsplass med stor svart gryte. Den blei brukt både til å varme vann til dyremat, slakting og også til å koke klær i når det var nødvendig med hvite tekstiler.
Om sommeren satt vi ute på tunet når vi kjerna smør. Gunnar bror min var ekspert. Han sang flotte sanger så det gjallet, for han følte vel at vi ikke hørte han. Det gjorde vi vel, og flott sang han skal jeg si dere. Gode Gunnar broren min!- han var en utrolig hjelp for foreldrene mine i mange år framover. Han skaffet seg ikke egen familie
Om sommeren vasket vi klær ute i friluft. Vi hadde et fint sted som het Tyntra ovenfor den øvre gården, og her hadde vi store gryter på brannjern, som vi fylte med vann og kokte med hjemmelaget såpe til og med, og vaskebrett var jo «luksus.» særlig da vi fikk kjøpt dem med glassrifler i stedet for blikk. Ja kan dere huske???? Skylling tok vi rett i bekken i flytende vann. Kunne det bli bedre?
Store dobbelte ulltepper var tunge å vaske etter vinterbruk. Vi var jo stor familie fremdeles og trang mange tepper og dyner til mange senger.
Så var det å trille ferdig vask hjemover til å henge på snorer.
Om sommeren flyttet vi ofte ut på det åpne loftet, som ikke var innredet ,med sengene våre. Vi hengte opp store tepper festet i taket eller på andre måter slik at det blei koselige rammer rundt senga og kanskje en kommode til å ha klær i. Oppå den pynta vi med koselige småting og plukka villblomster og satte i vaser her.
En gang husker jeg Synnøve kusina mi på sitt rom på nabogården hadde likedan og glømmer ikke ho hadde ei fin men tom!! knallblå lita parfymeflaske som det fremdeles var litt duft i synes vi.
Kunne det være 4711 ????
Vi hadde ei fin kasse med lokk som vi hadde klær i. Den var kjøpt av en på Alfaberg i Kvelde, som laget dem. Det var spon i flettverk vil jeg kalle det.
Et minne jeg har fra en gang mine foreldre var ute på en eller annen hendelse, og vi skulle være hjemmealeine. Da lå vi alle vi 4 yngste som var hjemme enda, i samme seng. Gunnar var trygg og god akkurat 10 år eldre enn meg, Knut 2 år etter han, og han lot Gunnar ha ansvaret.
Så var det Hans 2.5 år eldre enn meg. Jeg trøsta meg veldig til Gunnar. Han var utrolig trufast og pliktoppfyllende. Han passet fjøs og dyr, selvfølgelig med hjelp av oss, særlig de to guttene da.
De fikk ut kuene til beitene som lå litt unna husene og gjette vel også mye tror jeg, både på jordene og i skogen hvor det også var bra med gras noen steder. Husker noe som de kalte «smere», det sleika de i seg og det så godt ut.
Jeg var vel litt tll hjelp jeg også kanskje etter hvert.
En annen gang etterat vi var litt eldre, bare Hans og meg som var hjemmealeine. Vi hadde rigget oss til med litt godt drikke (brus sjelden vare den gang) og hjemmelagde knekk(karameller) så hørte vi et forferdelig brak oppe på loftet. Vi blei helt vettskremte, og Hans var jo størst og like redd.
Vi for opp til nabotanta vår og ba vel nesten om hjelp. Men de sa at det nok var noe naturlig som hadde skjedd. Vi tuslet lite lystne ned igjen, og det MÅTTE jo bare «stå til». Moroa var slutt, men vi la oss jo til natta tett til hverandre og sovna gjorde vi. Dagen etter oppdaget vi at det var ei stor tung bakerfjøl som lå oppå ei mjølbøle (vet dere hva bøle er?) Den hadde ramlet ned på gulvet oppå loftet.
Åh trøste meg!!!!!
Sommersesong med gjeting.
Her var jeg heldig hver sommer i flere år for da hadde jeg besøk av ei tremenningsjente fra Pindsle. Hun likte å være hos oss i skoleferien sin og vi hadde mye moro sammen. Dro avgårde med buskapen, kledde oss i gamle frakker når det regnte, for hadde jo ikke regnklær. Hatter på hodet var veldig moro og når vi hadde roet dyra på beitet, satte vi oss på våre fine utvalgte plasser der vi kunne følge med om noe skjedde over delene med nabo osv.
Noen ganger gjette vi kuene i skauen, men på høsten når det meste var innhøstet kunne vi slippe kuene på jordene. Et sted litt nær nabobygda var Karin og jeg på gjeting og en bonde i nærheten visste at vi hadde en okse, som vi sjøl benyttet når vi trang nye kalver.Hm
Han ba om å benytte oksen til kua si og vi torde vel ikke si nei, men det fikk vi svi for etterpå. Da ville jo den oksen stadig bort til delegjerdet og snusa etter mere moro. Så da blei det mye mer arbeid for oss å holde styr. Vi kalte det å «vende» når vi måtte hente kuer eller andre dyr når de kom over delet til naboen, eller våre egne jorder som det ikke var meningen at de skulle beite.
Hi hi, Karin!- har aldri glemt den episoden.
En fin hobby hadde vi:
Vi hadde skrevet mange schlagere i bøker og dem sang vi etter tur fra ende til slutt, selv om det var mange vers. Åh! Det var SÅ moro…
En annen ting til som var moro, :Å gjette navner: Så mange guttenavn eller jentenavn vi kom på, på den samme forbokstaven. Blei aldri lei dette.
Dette var en også aktivitet vi ofte gjorde hos hverandre i nabogårdene om kveldene.
Merkelig nok lekte vi ikke så mye med dokker, som vi kalte det i den tida. Jeg hadde ikke ordentlige dokker heller. Men den første «Badedokka» jeg hadde var jeg skam å si sikkert 11-12 år.
Da hadde jeg fått fri hjemme til å hjelpe på en annen gård å pelle poteter for litt betaling!!!!!
Da tjente jeg så mye at jeg betalte 20 kroner!!!!!!! for ei «badedokke», helt uten utstyr for øvrig. Jeg var SÅ fornøyd, og gikk innom kusina mi Maren, som var hushjelp i en fin leilighet i Larvik, for jeg MÅTTE vise den fine dokka. Ho synes jeg var litt for stor nå til å bruke penger på sånt, men jeg hadde
jo ALDRI eid ei så fin dokke. Ho hjalp meg senere til å tråkle sammen, eller sy kanskje, noen klær til denne dokka. Åh herlige du!!!!!! Ja det var virkelig i vår tidsalder dette skjedde, hi hi
Skogsdrift var et vinteropplegg for alle. Det var hogst av tømmer, mye blei barket før en kjørte det fram til hovedvei med hest og redskap som hørte til denne driften. "Bukk" og "geit" het de to redskapene som bar lasset, og stort sett måtte nok mannfolka gå og springe ved siden med tømmene. Selvfølgelig var det nok mulig å slenge seg på innimellom ettersom terrenget var.
I vinterkulda måtte det være viktig å kle seg godt. Ikke så fornuftige og tette tekstiler som vi har i våre dager. Det var ull som var viktig selvfølgelig og mødrene strikket nok mye både sokker, lange gode strømper og utapå den lange gode utapåbuksa brukte de noe som vi kalte "puttiser"
Dette var lange brede remser av tricot som de surret (reivet) oppover leggene fra beksømstøvlene og helt opp til kneet, slik at snøen ikke skulle komme nedi støvlene.
Kan ikke huske at det var noe som het gummistøvler på den tida. De kom etterhvert og blei kalt "pæler" Ikke sikkert de var så mye varmere, men de holdt væten ute!
Det var nok godt å komme hjem uti kveldinga til varmt godt kjøkken med god middag inkludert dessert . Fjøsstellet var nok unnagjort av kone og voksne barn som var heimeværende enda.
PS!
Ja dette var en dråpe i havet fra mitt unge liv, og det går vel litt i hauger, men det er så uendelig mange opplevelser at dette får være en smakebit.
Ragnhild Rimstad
