DEN GANGEN JEG KOM TIL HEDRUM
Foredrag på Hedrum bygdetun 29. juni 2003
v/Tor Bjørvik
Det er nå 49 år siden vi kom flyttende fra Huvik ved Sandefjord til Seierstad i Hedrum, men jeg husker det minst like godt som det som skjedde i går.
Jeg er født på Huvik gård på Framnes i 1943. Her dreiv far stort med gris på en gård som ble stadig mer omslutta av boliger. Å ha 200 griser midt inne i et boligområde blei etter hvert nokså vanskelig, og far å at det var ingen framtid for en grisebonde på Framnes.
I 1954 fikk han kjøpt en ny gård på Seierstad i ei bygd som het Hedrum, og like ved ei stor elv som het Lågen. Jeg var 11 år den gangen, og hadde gått 4 år på Framnes skole. Sjøl om jeg hadde mange gode kamerater, og likte meg veldig godt på Framnes, gleda jeg meg til å flytte. Det var så mye spennende på det nye stedet.
Seierstad var den gangen ei rein bondebygd, I alt var det 12 gårder og småbruk i drift. De fleste hadde 1-2 hester, 5-7 kuer, et par griser og noen høner. Vi var i starten på traktoralderen, og det var en 3-4 gråtasser i grenda. Rudolf dreiv maskinstasjon med en svær Fordson Major. Ellers var det et veldig langsomt og ustressa miljø. Jeg kan ikke huske at noen noen gang hadde dårlig tid. Jeg glemmer ikke nabo Alf og faren, gamle-Anders, som nesten hver dag satt på vogna med hesten på vei til jordene på Juterønningen. Hesten gikk uendelig sakte, men det bekymra absolutt ikke Alf og Anders.
Gården vår kjøpte vi av en som het Carl Carlsen Seierstad. Han var en kjent travkjører og hestemann, og jeg tror han hadde 15 hester da vi kom til gården. Det var ikke lett å få solgt alle sammen i ei fei, så en stor flokk gikk på beite i skauen om sommeren det året vi overtok. Carl hadde to danske gårdsgutter til å ta seg av hestene. Den ene, Iver, overtok vi, og han lærte oss bl.a. å spille poker. Søstra mi, Rakel, på 7 år, var vel blant landets yngste pokerspillere. (Vi spella bare med fyrstikker.)
Uthuset, som var innreda med store staller og fjøs, ble i løpet av sommeren 1954 bygd om til å romme over 300 griser. Det ble en masse arbeid med å slå i stykker gammel innredning og mure opp nye grisebinger med forganger og gjødselganger. En svær gjødselkjeller blei gravd ut med spade og ei lita moldskuffe på traktoren. Det ble også bygd nytt slakteri og forrom. Vi slakta jo alle grisene sjøl den gangen, ca 12 hver uke. Jeg holdt i trynebandet når far dæIja te grisen i hue med øksehammeren
I en overgangsperiode hadde vi griser både på Huvik og Seierstad, så sjøl om vi hadde to mann i arbeid, blei det en travel sommer for far.
På jorda satte far i gang med både gulrøtter, huekål, blomkål, løk og poteter. Jeg trur han var den første som satsa stort på poteter i Lågendalen. For å få opp alle potetene kom det en masse kjerringer fra Framnes, som la seg utover jordet med bøttene sine og prata og pella. Jeg var med og lesste kassene på hengeren, mens søstra mi på 8 år kjørte fram. Ho kunne ikke gire, så ho bare sto på kløtsjen mens vi lesste. Ellers hadde Rakel og jeg akkord på luking om sommeren. Lønna var at vi fikk bade i Lågen når vi kom til enden av randa. Men rennane var laaaaange!
Jeg var nokså utadvendt den gangen også, så det var ikke så lenge før jeg var kjent på alle gårdene i nærheten. Spesielt ble jeg godt kjent med konene på alle gårdene, og siden jeg var så glad i hjemmebakt brød, hendte det at jeg kom hjem med et svært brød under armen. Gudrun Bakke og Olufine bl.a. var store brødbakere.
Straks vi hadde kommet til gården, kom det en ungeflokk fra de andre gårdene for å besøke oss, anført av Tulla, søstra til Martin. Hun var litt av en førerskikkelse som tok initiativet og fikk med seg de andre på mye moro.
Om høsten begynte jeg på ny skole: Danmark, som lå på andre sida av Lågen. Den var 4-delt, og vi gikk to og to klasser sammen. I vår klasse var vi 7, og i klassen over var de bare 3. Jeg likte meg fra første dag. Lærer Hellenes var flink og myndig, og lærte oss mye. Han var spesielt interessert i idrett, og det store målet var å vinne vandreskjoldet i kamp med de andre skolene. I friminuttene om vinteren sto vi på skøyter på Dåpan. Vi rakk å ta på oss skøytene, gå to-tre runder og skifte til støvler igjen før vi måtte inn til neste time.
Til skolen kjørte vi med Grønnerødbussen. Den starta ved kjerka, tok på oss på Seierstad, kjørte ned til Torstvedtporten og helt opp til Ono i Vestmarka. Der snudde bussen og tok med seg unger og melkespann på veien nedover. Så var det ned til meieriet i byen, hvor vi leverte melka. Her venta vi mens spanna blei vaska og lesst på igjen. Da rakk vi å handle litt i mellomtida. Hvis jeg hadde så mye som kr. 2,90, kjøpte jeg et kart hos Preus. Kart var min store lidenskap.
Fra Larvik gikk så bussen opp til skolen, hvor vi ankom ca 1 time etter at vi hadde gått på.
Tilbake om ettermiddagen var det samme veien, men da slapp vi nedom meieri.
Om sommeren rodde vi mye over Lågen til skolen, og om vinteren gikk vi på ski over isen så lenge det var trygg is. Da sparte vi mye tid i forhold til å kjøre med bussen.
For meg som kom fra en storskole ved Sandefjord, var alt dette spennende og spesielt, og jeg følte at jeg hadde havna veldig langt på landet.
Det var ingen gutter akkurat på min alder på Seierstad, og bestekameraten min ble Leif Løwe på prestegården. Der var jeg mye, og der lærte jeg det lille jeg kan om snekring, for Leif var så fingernem. Leif og Per og jeg danna ”Ørnefjellguttene” med egen hytte på ei hylle oppe i et fjell. Her var det stor virksomhet et par somre. Seinere ble det en stor indianerleir i ”Indianerfjellet”. Her foregikk det mye som ikke foreldrene visste om.
Om vinteren var det skibakker over alt, og vi hadde skikkelige skøytebaner både på Seierstadtjønna og på Limtjønn. Leif var ekspert på å lage baner, og var kjent for god is.
I Hedrum idrettslag kom jeg tidlig med. Fridtjof Bergan var kromtappen i alt som skjedde, arrangerte og kjørte oss på stevner. Friidrettsmiljøet i Hedrum var godt den gangen, og vi hadde mange ligakamper mot Hvarnes og Kvelde, Kodal osv. Sjøl om jeg egentlig kan bare en ting i idrett, nemlig springe langt, måtte jeg ofte være med på det meste for å skaffe poeng til laget. Det blei spøka med at jeg måtte passe meg for ikke å knuse tærna når jeg støtte kule.
Lågen var et paradis om sommeren. Jeg har aldri vært så interessert i å fiske, mangler en egenskap som heter tålmodighet, men det gikk jo fullt av tømmer i elva, og vi sikra oss som regel en svær stokk tidlig, som vi brukte som kano hele sommeren.
Det var mye mer trafikk over Lågen før en nå. Jomfruøya på andre sida av Lågen var like nær nabogård som de andre Seierstadgårdene. Gamle Alf Henden kom ofte roende over om kveldene om sommeren, og spiste kveldsmat med oss.
Det var et rikt foreningsliv i den lille Seierstadgrenda. Både misjonsforeninger og sanitetsforening var i sving, og vi hadde noe som het Seierstad barnemisjon. Olufine var leder, og vi var enten hjemme hos henne eller på de andre gårdene. Alle var med. Det var der jeg lærte å sy korssting til inntekt for hedningene i Afrika. Søndagsskolen var på skolen eller i spisesalen på Støperi.
Jeg har aldri angra på at vi flytta til Hedrum, sjøl om jeg bare blei med på lasset. Jeg kom til ei bygd som var som skapt for en gutt med trang til å utforske ting. Og vi ungene hadde alt vi trengte. Det fantes ikke kommunale tilbud av noe slag, men ingen savna noe, og ingen klaga. Derfor tror jeg ikke det hjelper at kommunen lager enda flere tilbud til ungdommen. De blir ikke fornøyde likevel.
Jeg kom også til ei bygd med mange fine og interessante mennesker. Noen, som Karl og Dagmund i hytta, var innelokte og litt sære, men de gjorde ingen noen fortred, og de var en del av grenda de også.
De fleste som kommer flyttende til bygda vår, de trives og blir her. Men det er viktig at vi som nå bor her, tar imot de nye som kommer på en god måte, og hjelper dem til å komme inn i miljøet vårt. Da gjør vi ei god gjerning. Får du nye naboer, så ta dem med på bygdetunet!
Gården på Huvik i Sandefjord med Tor Bjørvik foran Låven
